Vinteren 2015 gikk det norske Røde Kors for første gang ut og beklaget sin taushet under krigsoppgjøret. De mener nå at frontsøstrene ikke skulle blitt dømt som landssvikere for den tjenesten de utførte for det nazifiserte tyske Røde Kors under krigen. Denne tjenesten, sett under ett, må nødvendigvis da også forstås å inkludere alle de som tjenestegjorde i soldathjem, på sivile sykehus, på frontlasarett i Waffen-SS og i andre SS-institusjoner som f.eks. konsentrasjonsleirer, med videre. For det var jo dette det tyske Røde Kors var. Det var en organisasjon som arbeidet for den fullendte, nazistiske idealstaten, hvor undermenneskene var ryddet av veien og helsen i det tyske folk uovertruffen. For å nå dette målet måtte man selvsagt ta livet av alle de som ble ansett som ‘ubrukelige’ eller ‘uønskede’. Homofile. Jøder. Sigøynere. Mentalt og fysisk tilbakestående. Det var dette som var å forstå som humanitært i Hitlers verden.
Norges Røde Kors anno 2015 forstår problematikken som at frontsøstrene ganske enkelt var sykepleiere som tok seg av sårede soldater. Man hopper elegant bukk over det faktum at lasarettets tjenester i all hovedsak var tilgjengelig for én side i konflikten, og fokuserer på selve pleien. Pleien av tyske, og deres alliertes, soldater. Er dette å forstå som ‘bistand til fienden’, som frontsøstrene ble dømt for? Nei – ikke om man tar Genèvekonvensjonene av 1949 til etterretning. Da skulle sanitetspersonell holdes utenfor en eventuell straffeprosess i kjølvannet av krigen. Med rett til å hjelpe, var parolen. Ingen skulle straffes for å yte hjelp til sin neste.
DRK-lederen og SS-legen Ernst von Grawitz besøker Gross-Schulzendorf, Reichsführerschule des DRK på åpningsdagen. Kilde: Bundesarchiv, Bild 183-E02586.
Men dette standpunktet har ingen tilknytning til datidens virkelighet. For det som ligger til grunn må nå engang være den tids realiteter. Kronologisk sett må 1945 sies å ha inntruffet før 1949. Av den enkle grunn kan ikke konvensjonen av ’49 legges til grunn for, eller ha noen innvirkning på, dommene som ble felt fra ’45-’49. Dette inkluderer samtlige av dommene mot norske frontsøstre, og diskusjonen blir dermed vrien. At vår tids sanitetspersonell er bedre beskyttet mot rettsforfølgelse enn hva tilfellet var etter 2. verdenskrig er svært positivt, og er en av de mest konstruktive konsekvensene av frontsøstrenes ellers tragiske historie. Men det endrer ikke deres skjebne. I den tids juridiske realitet var de innrullert i en fiendtlig hær som kjempet mot det alliansesystem Norge var en del av. Himmlers SS tilbød mer enn bare sanitetstjenester – og frontsøstrene bør kanskje prise seg lykkelige at deres nære tilknytning til SS-hierarkiet ikke var allment kjent, eller i det minste i fokus, da dommen falt.
