Tyske kvinner i østområdene var i klart mindretall i forhold til menn. De hadde også mindre sentrale roller sett i sammenheng med kamphandlingene – de var ikke stridende (i motsetning til de sovjetiske). Det er derfor ikke så merkelig at man først og fremst forbinder menn med krig – hvis det er kamprollene som er i fokus.
Dette er ikke et forsøk på å konstruere en urettferdighet omkring det åpenbare faktum at menn har fått en større rolle i fortellingen om verdenskrigen enn hva kvinnene fikk. Men krig handler om mer enn bare kuler og kanoner. Dette er ikke bare et kjønnsmessig spørsmål. Det er også et grunnleggende spørsmål i forbindelse med folkemord generelt, og i denne sammenhengen Holocaust spesielt. For Holocaust handler også om samfunnsstrukturer, vel så mye som kampavdelinger og håndtering av våpen.
Norske frontsøstre poserer på en utslått KV-1 stridsvogn, utenfor Rostov-Don, 1942. Kilde: L-saksmappe. Riksarkivet, Oslo.
Folkemord og etnisk rensning skjer ikke bare med våpen i hånd. Et så ambisiøst program som det nazistene hadde visjon om krever langt mer enn soldater og dødsskvadroner. Og ‘arbeidet’ som skulle utføres var ikke begrenset til gassing og henrettelse i skogholt eller raviner. Lister skulle fylles ut. Eiendeler samles inn. Jøders klær måtte repareres og redistribueres. Nylig foreldreløse barn skulle passes – inntil videre – mens nyinnflyttede barn av kolonister skulle gå i skole. Og ikke alle vakter i KZ-leiren var menn. Ettersom millioner av unge menn trakk i uniform og dro til fronten måtte kvinner i økende grad ta over disse jobbene. De ble dermed en aktiv og utøvende del av folkemordet i øst – ikke som soldater, men sekretærer, adjutanter, lærere, vakter i KZ-leirene og sykepleiersker i eutanasiprogrammet.
Generalfeldmarschall von Kluge hilser på en DRK-Schwester.
Det er mange myter omkring kvinnenes rolle i samfunnet, også i forbindelse med krig og okkupasjon. Ettersom krigslitteraturen ble etablert i tiden etter 1945, og i økende grad utover 60- og 70-tallet, betød det at det skjedde parallelt med feminismens inntog i samfunn, politikk og historiefortelling. Ifølge Wendy Lower, en amerikansk historiker og Holocaust-forsker, har det gjerne blitt fokusert på kvinners offerrolle, og ikke deres evne til å utføre kriminelle eller voldelige handlinger. Dette er i så fall et stort paradoks, ettersom feminismen er ansett å gjøre kvinner til sterke og handlende subjekt – ikke ofre. Ironien var at kvinner ble til viljeløse objekt for en ondsinnet verden, i stedet for aktivt handlende og med makt over egen skjebne.
